• Torbjørn Mohn-Haugen

Kamprop før 17. mai av Yousef Al-Nahi





Hipp hipp hurra. I morgen er det 17. mai og vi feirer Norges uavhengighet. Vi feirer demokratiet og grunnloven vår. Vi feirer folket, nasjonen og alt vi er, alt vi har vært og alt vi skal bli.


Dette feirer vi sammen. Barn i hele landet går i tog, og foreldre, venner, bekjente og kongefamilien heier dem frem. Generasjonen som skal lede landet fremover.

Og for en verdidugnad de har foran seg. Den offentlige debatten er bitt giftig. Samfunnet er blitt polarisert og grupper blir satt opp mot hverandre.


Samfunnsinngripende politiske vedtak må vike i avisene for sexsjokk på Paradise og shamankjæresten til prinsessa. Samfunnsdebatten drukner i sensasjonssjokk og rosabloggere som er blitt kapitalistiske meningsmaskiner som er betalt for å sette brands på dagsorden, og ikke for å ha meningers mot. Wow så effektivt klikkhoreriet fungerer.


Samfunnsdebatten derimot. Den lider. Folk orker ikke, gidder ikke og klarer ikke engasjere seg. Folk vil ha enkle nyheter, de vil ikke lese om politikk eller sette seg inn i hvordan samfunnet radikalt blir forandret. De orker ikke tenke på hvilket samfunn vi overlater til barna våre. Det legger vi i hendene til de folkevalgte.

Imens sluker vi forsider som: "Slik er livet med gigantisk penis", "Er kjæresten din mikro-utro?", "Seks faresignaler på at forholdet er i ferd med å havarere", "Nakensjokk på Skal Vi Danse", og det blir for lett å skylde på mediehusene. De gir oss jo bare det vi vil ha, og det er tydeligvis Frank Løke i Borat kostyme. Smak litt på den!


Vi står i en verdikrig som sakte og sikkert har bygget seg opp de siste generasjonene, og som har fått ordentlig vind i seilene med dagens kjappe informasjonsflyt, og som er i ferd med å nå et klimaks.


Det er som en knusktørr skog som bare venter på en liten gnist for å stå i full fyr. Slik er status quo som vi skal overlate til alle de uskyldige ungene som imorgen vifter flagg med et stort glis og med både stolthet og glede.


Personlig synes jeg det er grusomt. Vi har barn her hjemme i alderen 1 - 15 år. Noen av barna nærmer seg myndighetsalder og har allerede begynt å sette tydelige fotspor etter seg i samfunnet, og vil sette enda tydeligere spor fremover. En skal snart begynne på skolen og sistemann skal begynne i barnehagen. Jeg er ikke stolt over det vi legger i fanget deres.


Jeg er ikke stolt av det samfunnet vi har bygget opp, og de skal vokse inn i. Tvertimot er jeg redd. Jeg er redd for at de skal havne utenfor. Jeg er redd for at de skal oppleve rasisme, fremmedfrykt, hat og manglende muligheter.

Jeg er redd for at vi ikke skal ta deres generasjon ordentlig på alvor, og at de skal vokse opp til å bli som oss. En selvgod generasjon som ikke har stort annet å kjempe for enn å bygge seg oppover i boligmarkedet og spare opp til elbil for å slippe billigere unna i bommen.


Heldigvis er det også lyspunkter. De tar tak i klimakampen, de kjemper de kampene som vi er for late til å sette oss inn i, og bry oss om. Men, det er vi som er de voksne her, ikke dem. Det er vi som bør være gode forbilder for dem, og ikke motsatt.


Jeg er redd for vår felles manglende interesse i deres fremtidsutsikter og deres muligheter når det er dems tur til å tre inn i voksenlivet og bli selvstendige uavhengige myndige individer.


Jeg er redd for at politikerne vi har valgt ikke tar dem på alvor, og lytter til deres frustrasjon, deres visjoner og tanker. Jeg er redd for at samfunnet har blitt så opptatt av seg selv, og sitt eget, at man ikke lenger legger til rette for den oppvoksende generasjonen.


Vi har blitt egoistiske, vi har blitt bortskjemte og vi har helt glemt hvilken kamp generasjonene før oss har måtte kjempe for at vi skal ha alt det vi har i dag, og som vi tar for gitt.


Så ikke sitt der å glem. Ikke sitt der å vær selvtilfreds og ignorant for tilstanden samfunnet er i. Ikke len deg tilbake og tenk at noen andre må rydde opp! Du må ikke glemme.


I morgen er barnas dag. De skal få lov å være barn, og de skal få lov å kose seg.

Men til alle andre: Vi må ta oss sammen, for sånn ting er nå. Det er faen ikke greit. Deres fremtid er vårt ansvar, og det ansvaret må vi våkne opp og begynne å ta!

Ønsker alle en riktig god 17. mai. Gratulerer med dagen!


Om forfatteren Yousef Al-Nahi:

Yousef Al-Nahi er kjent fra teaterstykket Utafor og sitt arbeid mot radikalisering. Han er for tiden i pappapermisjon.

©2019 - pappapermen.no